Epoken Pop Art

                                           Kunstepoken - Pop Art

Popkunst eller pop art er en kunstretning som utviklet seg som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen, som var den dominerende kunstretning i USA på 1940- og 50-tallet. Betegnelsen pop art kommer av «populærkunst», og henviser til denne kunstretningens fokus på temaer og teknikker hentet fra masse- og underholdningskulturen.

Popkunst i Europa

Popkunst blir vanligvis sett som et typisk amerikansk fenomen, men de første kunstnerne som karakteriseres som rene pop kunstnere var engelske. Allerede rundt 1950-tallet hadde en gruppe kunstnere og arkitekter i London.  The Independent Group, etablert kriterier for hva som skulle bli definert pop-estetikk, blant annet ved å benytte seg av virkemidler som til da hadde blitt karakterisert som «kitsch». Kunstnerne i The Independent Group hevdet at «kultur» skulle knyttes til et mangfold av sosiale praksiser, heller enn til det ypperste av kunstneriske frembringelser. De identifiserte seg med kapitalismens forbrukerkultur, og lot seg påvirke av industridesign, reklame, science fiction og vitenskaplige ideer. Den engelske kritikeren Lawrence Alloway var den som først brukte begrepet pop kunst, i 1958.

Eduardo Paolozzi, Richard Hamilton og David Hockney blir regnet som de mest innflyelsesrike av de engelske pop kunstnerne. I Tyskland arbeidet kunstnere som Sigmar Polke og Gerhard Richter med lignende ideer utover på 1960-tallet.

Popkunsten i USA

Parallelt med utviklingen i England på 1950-tallet arbeidet amerikanske kunstnere som Jasper Johns og Robert Rauschenberg med utrykk og temaer som hadde likhetstrekk med tendenser i England. Disse kunstnerne fikk først karakteristikken reo-dada, på grunn av blandingen av høy- og lavkulturelle referanser, samt bruken av readymades. Dette ble sett på som en videreføring av arven fra dadaistene, og spesielt arbeidene til Marcel Duchamp. Han verk kom til stor betydning for utviklingen av amerikansk samtidskunst i tiårene etter andre verdenskrig.

1950- og 60-tallet var preget av fremtidsoptimisme og økt velstand både i Europa og USA, og den nye livsstilen dette resulterte i ble et viktig utgangspunkt for popkunstnerne. Utover på 1960-tallet kom popkunsten til å bli en av de dominerende kunstretningene i USA, og sentrale popkunstnere som Andy Warhol, James Rosenquist og Roy Lichtenstein gjorde mange av sine viktigste arbeider i denne perioden.

Popkunstnerne forholdt seg til forbrukerkulturen med en blanding av fasinasjon og kritisk distanse, og popkunsten ble i starten oppfattet som en radikal bevegelse som kritiserte det bestående. Popkunstnerne brøt med modernismens fokus på mediespesifikkhet, og benyttet seg av et vidt repertoar av uttrykk og virkemidler, gjerne hentet fra massekulturen, som tegneserier, produktdesign og fjernsyn. Peter Blake designet platecovere for Elvis Presley og The Beatles. Andy Warhol, som selv hadde bakgrunn fra reklameindustrien, produserte flere filmer, og også et album med rockegruppen The Velvet

Underground. Han grunnla også mote- og livsstilsbladet Interview på 1970-tallet.